Noen betraktninger om bl.a. serve
Om det psykiske og det fysiske
Om det psykiske og det fysiske
Av: Sigurd Jorem
Det siste halve året har jeg hatt glede og interesse av å snakke om hva som er psykisk og hva som er fysisk. Interessen melder seg i og med hverdagslige anvendelser av ordene «psykisk» og «fysisk» – fortrinnsvis det første, hvorpå «fysisk» står igjen som den soleklare favorittbetegnelsen for alt som ikke er psykisk – og denne bruken gjør krav på tanke- og kommunikasjonsarbeid. Betrakt denne situasjonen: Volleyball i en gymsal; en skal serve ballen, men blir snakket til; bommer fullstendig på serven; en annen spiller kommenterer: «psykisk». Her skjønner vi at han bruker ordet på samme vis som når man snakker om at noen blir psyket ut, som på sin side direkte berører kjernen i interessen min. Selv ble jeg fullstendig vippet av pinnen av kommentaren, nettopp fordi han ikke sa, «du ble psyket ut» (det var kanskje kommunikasjonsklimaet som hindret ytringen av denne lengre varianten), men, simplistisk og lekkert, fargela hele situasjonens karakter i ett enkelt ord: «psykisk».
Denne bruken av ordet åpner for en besnærende måte å tenke seg ting på. Man kan stille spørsmål ved enhver gjenstand og tilstand, enhver situasjon og person: Er denne psykisk, eller er den fysisk? Like fullt er det mulig med en skala fra det absolutt psykiske til det absolutt fysiske, hvor enkelttilfellene plasseres mellom. Hva så med den nevnte situasjonen? Skal vi si oss enige i beskrivelsen? Volleyball, og idretter generelt, er nokså fysiske ting, man trener jo fysikken sin. Øret til serveren, som mottok tilsnakket er fysisk. Armen og hånden, som skulle styre ballen over, er også fysiske. Bevegelsen, vurdert som det, må vi kunne si er fysisk. Men bevegelsen skulle da også forfattes av en psyke, og det er ved å ofre denne fokus at vi med kommentaren kan fargelegge alle situasjonselementene i psykens farge. Jeg anså i det øyeblikket situasjonen for panpsykisk. Det var som at selv ballen var en psykisk gjenstand; intet mer enn et ledd i et psykofysisk spill. Jeg lot meg altså overtale av kommentaren.
Skillet mellom det psykiske og det fysiske er, når det er mennesker det er snakk om, et skille mellom tenkningens gjøren og laden, versus kroppens fenomenale imperativer. Tilsnakket ble ganske enkelt hørt, og det var ikke noe å gjøre med. Det ble forstått og kognitivt behandlet, og det neste vi bevitner er en klumsete manøver. Hvor skar det seg? Det var bevegelsen som ble feilaktig utført; i og for seg var det ikke noe galt med hva serveren tenkte på. Allikevel fremstår kommentaren som riktig, kanskje for riktig for den metapsykisk sårbare. I prosessen skjedde dét at psyken ble predominant, både som bevegelsens styrmann (det vil si, det var ikke rent spillinstinkt som styrte bevegelsen), og som fokus for oppmerksomheten til tilskuere og deltakere.
For bedre å kunne forstå essensene i termene må vi også vurdere hva tilfellet er med en normalt utført volleyballserv.
For den noenlunde veltrente volleyballspiller er serven en nokså fysisk ting. Manøveren er innøvd; serven er en del av spillerens tilegnede natur. Dette er selvfølgelig fysisk, da bevegelsen er inkorporert i det motoriske korpus. Om det så er lagt psykisk bearbeidelse og forfining av serven, legges hele den psykologiske historien bak manøveren vekk, og tilbake forstås ikke manøveren som noe annet enn rent fysisk. Sånn sett stilles det ikke spørsmål – som i en psykisk overveielsesmetode – ved bevegelsen; den er, som fysisk erkjennelsesgjenstand, gitt. Her aner vi ett sett med kjennetegn ved det fysiske kontra det psykiske: Mens det fysiske ganske enkelt er, dreier det psykiske seg alltid om hva som kan være.
Vi blir rent nødt til å betrakte nok en situasjon for å gi innhold til våre nyvunne kunnskaper: Man våkner på festivalen i Roskilde; føler seg helt fremmed fra sin egen kropp; kaster en teltstang som et spyd og støter en stein som en kule; tar bussen til badeland, dansende i undertøyet, og bader der; spiser en pizza; og parallelt med disse aktivitetene, en ukontrollerbar latter, som igangsprutes av den minste bit lokkemat. Kroppen, hva det nå enn er med den i denne situasjonen, er styrmann. Psyken følger etter som en som forsøker å holde tritt med storebroren sin på ski, men fortapt. Den har nemlig ikke makt til å gjøre særlig annet enn å forsøke å begripe tilstanden, en tilstand den karakteriserer slik: Surreelt. Å forsøke å ta styringen ville være en ambisjon over dens kapasitet. Psyken ligner i dette tilfellet på lite annet enn en observatør, der den er blitt offer for sitt eget psykosomatiske initiativ; fanget i dekadensen. Jeg vil derfor her påstå at det har slått om: Fra en psykosomatisk relasjon, er det nå den somapsykotiske bevegelsen vi bevitner. Det er dette som skjer når kroppen avslører sin mektige tendens til å fastlåse handlingsbanen. Tobakksbransjen har selvfølgelig tjent stort på dette. Søppelmatbransjen har også tjent på kroppens somapsykotiske potensial. Men en angitt fastlåst handlingsbane kan også brytes av psyken, om den er tilstrekkelig sterk eller om den befinner seg i et passende interpsykisk, normgivende fellesskap. Det problemet jeg snakker om er når psyken undergraver sitt forfatterskap fullstendig, ved å overlate oppgavene sine til kroppen. Nå er det slik med dekadensen at den alltid er en psykisk kontrollert livsform, for det er uunngåelig når noe er fastsatt som stiluttrykk.
Det sistnevnte problemet er det motsatte problem av hva jeg nevnte først i denne teksten, nemlig det om å la seg psyke ut. Når den psykiske makten rår i sin reneste form, blir situasjonen absurd. Det rene valget er så å si umulig å utføre, og, om ikke umulig, i hvert fall en tidkrevende operasjon. Dette er kanskje også mye av grunnen til at Kants moralfilosofi er såpass lite pragmatisk innstilt. Det er også grunnen til at den utpsykede volleyballserveren ikke slår et vellykket fysisk slag. Serven kan ikke være et emne for overveielse i øyeblikket den skal sendes.
Det psykiske og det fysiske har altså sine respektive roller i det fullkomne liv. At de begge er menneskets beveger, eller retningsgiver, avler problemer i form av rollesammenblanding. Rollesammenblandingen tar form av en urettmessig dominans fra den ene: En viktig ting å huske på når man kjenner lesesalens panoptiske makt presse seg på, så bolstrer man seg for den somapsykotiske trusselen dette innebærer.
Av: Sigurd Jorem, bachelorstudent i filosofi og medlem av kollektivet GB32.