Lars-Erik Engebretsen sitt avslutningsbrev
Lars-Erik Engebretsen har igjennom flere år satset 100% på sandvolleyball, men har midt i sesongen 2008 valgt å legge opp. Her er Lars-Erik Engebretsen sitt avslutningsbrev.
Innspill eller svar på Lars sitt innlegg er velkommen i kommentarfeltet eller i kronikkformat.
Og vi beklager at tidligere kommentarer bare forsvant, men nu skal dette virke.
Jeg gav opp til slutt...
Etter mye tenking frem og tilbake bestemte jeg meg for å legge opp min satsning mot å bli sandvolleyballproff. Dette kom veldig brått på mine nærmeste og faktisk meg selv! Etter 3 meget harde og opplevelsesrike år har jeg ofret absolutt alt jeg eier og har av tid og penger på denne sporten.
Grunnene til at jeg legger opp er mange. I tre år har jeg satset absolutt ALT jeg eier og har av tid og penger på dette. Jeg har reist til Brasil i 2 år uten å få noen form for hjelp av det norske forbundet. Jeg tør å påstå at jeg er den unge spilleren i dag som har satset desidert mest. Jeg er den unge spilleren som har skaffet mest sponsorinntekter og brukt mest penger for å satse. Jeg er den unge spilleren som har spilt desidert mest internasjonalt. Og jeg er den unge spilleren som har oppnådd mest resultatmessig! Hva mer må jeg oppnå for å få oppmerksomhet fra forbundet?? Er det en enorm rekkevidde som skal til spør jeg meg selv? Min rekkevidde på 334cm er jo mer enn bra nok sammenlignet med feks Jørre Kjemperud. Når Martin Spinnangr og Øyvind Hordvik får wild card i Stavanger Grand Slam i en OL sesong lurer jeg på hva forbundet tenker. Hordvik/Spinnangr spilte kun 1 turnering sammen helgen før, trente sammen kun denne uken, og dessuten er jo begge blokkspillere! Hvor er logikken?!?!? Jeg kan ikke skjønne hvorfor de har fortjent dette så mye mer enn meg...
Jeg begynte å spille sandvolleyball i Fredrikstad da det ble dannet en lokal klubb og egen innendørsbane som vi hadde til dispensasjon. Da jeg startet var det utrolig populært, og med to ivrige trenere (Magne Kobbevik/Knut Farbrot) fikk vi trene 5 dager i uken. Medlemstallet i klubben steg raskt fra 0 til 100 medlemmer. Etter masse basistrening det første året, bestemte jeg meg for å satse knallhardt. Jeg flyttet på hybel i Oslo for å gå siste året på videregående på Wang. Som 17-åring flyttet jeg alene til Norges hovedstad for å gå på denne toppidrettsskolen. Her fikk jeg lære mye nytt gjennom Jon Grydeland og hans medhjelpere. Med god matching av de andre elevene, ble det stor intensitet på trening, og nivået økte fra uke til uke. Etter mye om og men fra mine foreldre, fikk jeg reise på treningsleir til Rio de Janeiro da våren kom.
Uten noen som helst hjelp eller organisering fra det norske forbundet, reiste to nokså ferske fredrikstadgutter på 18 år til en av verdens mest kriminelle byer, på andre siden av jorda. I 4 harde uker skulle jeg og makker Morten Nilsen kjempe knallhardt rundt i den glovarme sanden på Copacabana. Da vi landet var det meningen at vi skulle møte en annen nordmann på flyplassen slik at vi kunne finne fram til sentrum for å ordne trenere og ett sted å bo. Dette skjedde aldri, men vi møtte på han tilfeldigvis på Ipanema. Da var vi veldig lettet. Vi fikk tak over hodet første natten og hjelp av Trygve Leite med å ordne trenere dagen etter! Marcelo Penner kjørte oss meget hardt rundt i heten på Leme, Copacobana.
Da vi kom hjem til Norge i begynnelsen av mai følte vi oss topptrente! Sesongen startet i hjembyen og vi fikk wildcard av klubben. Vi tok oss overraskende videre fra gruppespillet, og endte på 5 plass i en av Norgestourens nivå 1 turneringer. Etter flere oppturer i vår første sesong, avsluttet sesongen med Junior NM. NM ble avholdt på det fine anlegget i Rjukan. Vi spilte meget bra og vant alle våre kamper, også mot favorittene Sigmund Wergeland og Kjetil Storebø i finalen. Dette var en utrolig revansje med tanke på at de ble tatt ut til å spille Junior EM og ikke vi. Morten Nilsen ble ikke engang tatt ut til Juniorlandslaget det året, men ble kåret til NMs store spiller. Etter NM bestemte jeg meg for å statse alt jeg hadde videre. Neste sesong valgte jeg å spille med min gamle trener Magne Kobbevik.
Magne er en erfaren og god spiller, og gav meg muligheten til å spille internasjonalt. Sesongoppkjøringen startet i Rio også dette året. Jeg reiste ned helt alene,uten makker for å forberede meg til en stor sesong. I åtte uker skulle jeg hard trene for å være godt nok rustet internasjonalt. Også denne turen var planlagt på egenhånd, inkludert den økonomiske biten. Men uten makker, ble ikke oppholdet like bra som jeg hadde forventet. Hadde det ikke vært for at jeg fikk steppe inn for Bjørn Maaseides treninger med Iver Horrem med Jon Grydeland som coach, ville jeg vært noe skuffet over turen som kostet meg nesten 40 000 kr! Sesongen sammen med Magne, var ikke en suksess resultatmessig. Med nesten ingen rankingpoeng reiste vi til Shanghai, Montreol,Milano, Porto og Warszava for å få juling i første runde i World Tour. Magne ble også ganske hardt skadet i begynnelsen av sesongen, noe som fikk følger gjennom hele sommeren. Årets prestasjon var definitivt å kvalifisere oss inn i hovedrunden i en Challengerturnering på Kypros. I 45 grader i skyggen (ikke overdrevet) tapte vi to tette kamper i hovedrunden. Jeg har aldri oppleved maken til krampetrekninger da jeg fikk ca 30 kramper, og legehjelp i hver kamp.
Etter 2007 sesongen regnet jeg meg fram til å ha brukt 145 000 kr på alle reisene til utlandet. Nøyaktig 50 000 kr kom fra sponsorer. Jeg endte opp med en bil verdt 12 000, istedet for 130 000.
Juniorlandslaget bestod av noen få samlinger, der de fleste var lagt til datoer utenom fellesferien, da jeg var i jobb. Allikevel var det meningen at det skulle bli tatt ut ett lag til både U21 VM og U23 EM. Det endte med at forbundet kun hadde råd til å sende Øyvind Hordvik og Martin Spinnangr til U23 EM. Etter 2007 sesongen trente jeg med Håkon Kronstad i hallen på Greverud. Magne hadde blitt skadet, og kunne ikke trene. Da jeg ikke hørte stort til Magne, og jeg og Håkon trente bra sammen, ble vi til slutt enige om å satse sammen til neste sesong (2008). I år hadde jeg ingen dyr bil å kvitte meg, så det ble ingen Brasiltur denne våren.
Etter en lang lang vinter, hvor jeg kjørte bil fra Fredrikstad til Greverud 4 dager i uken, følte jeg meg ikke like godt forberedt som de 2 forgående årene. Jeg og Håkon reiste til Praha, Warszava og Barcelona for å spille WT sammen. Noen få norske turneringer ble det også. Men så tok alt en brå vending i midten av juni. Selv om jeg og Håkon hadde betalt for flyreiser til både Praha og Talinn for å spille Challenger, hadde jeg mistet all motivasjon og jeg bestemte meg for å gi meg. Vi dro derfor ikke til Brno (Tsjekkia) og Parnu (Estland). Jeg fikk veldig dårlig samvittighet ovenfor Håkon med tanke på hans ferieplanlegging for å få puslespillet til å gå opp.
Grunnen til at jeg legger opp er ikke pga at jeg føler meg urettferdig behandlet. For å nå gjennom i denne sporten i dag må man ha ett forbund som støtter spillerne. Med stadig flere spillere og høyere nivå internasjonalt, trenger man organisering og oppfølging for å komme opp på et høyt nivå. Spillerne trenger hjelp og støtte til å sette opp treningsplan, treningsleirer, spillergrupper, organiserte grupper, osv. Det bildet jeg har fått ved å være i kontakt med Norges Volleyballforbund i 3 år er så dårlig at de ikke finnes i ordboken. Jeg har ikke en eneste positiv ting å si!! Jeg har bare negative erfaringer, og jeg kunne skrevet side opp og side ned om dårlige handlinger fra deres side! Jeg mener helt ærlig at det forbundet vi har idag bør byttes ut. De må ha den beste jobben i Norge hvis man skal se på inntekt utifra arbeidsinnsats! Og jeg vet om MANGE andre norske spillere som mener det samme som meg!!
For at Norge skal lykkes i denne sporten må vi ha ett forbund som verdsetter yngre talenter som satser. De må følge dem opp, de må gi dem støtte og tilbakemeldinger, de må iverksette flere trenere som utvikler talentene osv. Med dagens satsning kan jeg ikke se at Norge har ett lag eller to som er stabile i hovedrunden i WT slik som Kjemperud/Skarlund er nå, og slik Horrem/Pettersen var i 2006. Jeg synes det er tragisk at jeg må legge opp, men jeg ser intet annet valg. Med dagens nivå og dagens organisering fra forbundet ville jeg aldri klart å bli proff på egenhånd.
Skrevet av Lars-Erik Engebretsen(26.07.1987)